Printer version

Nasjoner finnes
Benedict Andersons påpekning av at nasjonen er ”an imagined community” er nå blitt gjentatt så mange ganger at utsagnet nesten har mistet sin verdi. Det er også blitt referert på en slik måte at siden nasjonene er ”imagined” så har de mistet sin betydning og eksistens. Men nasjoner finnes. De har sine symboler, og ikke minst har de en politisk funksjon. Problemet vi står overfor i dag, er å finne fram til en forståelse av hva det nasjonale innebærer, på en måte som ikke er essensialistisk. En samtidig nasjonsbevissthet må vende seg mot alle former for utesluttende og diskriminerende nasjonalismer som er grunnlagt på essensielle identiteter. De være seg etniske eller religiøse. Identitetspolitikk er en fare for en demokratisk forståelse av nasjonen. Jeg er altså tilhenger av en inkluderende nasjonalitetsoppfatning. Og jeg liker ikke forestillingen om ”annerledeslandet”.

2005, Ibsen, Wergeland, Vigeland, Hamsun...?
Norsk nasjonalitet slik den oppleves nå, har vokst fram som et ledd i en modernisering som har sine røtter i annen halvdel av det attende århundre. Modernitet er en følelse som blant annet omfatter det å tilhøre en nasjon, som er et resultat av politiske og sosiale strider og av arbeidet for å utvide de rettigheter borgerne har i staten – sivilt, politisk, sosialt og kulturelt.

I forfjor var det 2005, altså et skikkelig Norges år. I fjor var det Ibsenår, og det var på mange måter mest internasjonalt. I år det Griegår, og her veksler det nasjonale og det internasjonale perspektiv. Neste år er det Wergelandår, og det må bli nasjonalt, for så stor en poet Henrik Wergeland enn var, skrev han, som han selv var seg svært bevisst, på et lite språk. Og han er utenfor Norge bare kjent blant noen få spesialister. I 2009 er det Hamsunår. Og der er det noen utfordringer i forhold til det nasjonale for å si det mildt. Men 2009 kunne også vært Vigelandår, og kanskje det blir det også? Og etter dette kommer år til å følge på år. Bjørnson døde i 1910.

Jeg var medlem av den nasjonale Ibsenkomitéen, og var med på arbeidet for å markere av betydningen av Ibsens verk i og utenfor Norge. Og jeg mener at av de kunstnere og intellektuelle som er født i Norge, er Ibsen den som rager over alle andre, og etter min oppfatning den eneste som egentlig er eslet til å ha et år – slik som Goethe (1999) og Mozart (det var også hans år i fjor) og for den saks skyld H.C. Andersen (2005).

Verk, ikke biografi
Jeg har altså en murrende følelse av at man kanskje skal være litt mer forsiktig med å bruke kunstneres fødsels- og dødsår til å fremme nasjonale, regionale, utenriks- og kulturpolitiske interesser. Dessuten tror jeg det er viktig at vi holder fast ved at det er kunstnernes verk vi skal forholde oss til, ikke deres biografi. Og skal man først ha slike markeringsår, må de danne grunnlaget for en langsiktig satsning som fortsetter inn i tiden etter årets avslutning. Dette er ikke minst viktig på det utenrikskulturelle område. Det må for eksempel sikres norsk støtte til at Ibsens verk kommer i tidsenlige oversettelser over hele verden.

Da jeg gikk inn i Ibsenkomitéen, hadde jeg noen visjoner om hva som skulle vektlegges i Ibsenåret. For det første skulle det være den internasjonale dramatikeren som skulle stå i sentrum – ikke den norske dikteren. For det andre skulle det legges vekt på at Ibsen representerte det modernes gjennombrudd i teater og litteratur, og at hans verk var relevant nettopp i kraft av sin modernitet. For det tredje var det Ibsen som den kritiske bevissthet som skulle framheves. Det var spørsmålsstilleren og skeptikeren mot vedtatte normer og forestillinger som skulle prege opplegget for året.

H.C. Andersenåret hadde som sin symbolske satsningsakse ”universell alfabetisering”. Det var et godt valg. Jeg diskuterte i sin tid med Ibsenårets første direktør Steinar Hansson hva som burde være Ibsenårets symbolske kjerneverdi, og vi kom fram til ”ytringsfrihet”. Men ideen om dette ble dessverre lagt til side. Jeg tror det var dumt, for dette pekte på et av de prinsippene den utenrikskulturpolitiske satsning bør bygge på, nemlig en grunnleggende rettighetstenkning.

Kulturens nordiske blandingsøkonomi
Jeg er tilhenger av en nasjonalitetsoppfatning som er del av en sosial og politisk prosess. Den er ikke sjåvinistisk, men tuftet på grunnleggende allmenn rettighetsforståelse. Jeg mener at det finnes noen felles trekk ved det jeg med den tyske sosiologen Dieter Senghaas vil kalle en nordisk erfaring med historien. Her vil jeg trekke fram ett element i hvordan disse erfaringene har fått institusjonelt uttrykk. I den nordiske modellen finnes det tre viktige aktører i kulturpolitikken. Det er staten hvis oppgave det er å skape infrastruktur og formidle finansiering. Det er private næringsaktører som skal fungere som entreprenører i den nasjonale kulturindustrien. Og det er kulturens organisasjonsapparat som skal sikre de skapendes og publikums interesser. Til sammen utgjør dette kulturens nordiske blandingsøkonomi.

Staten skal sikre ytringsfrihet
Det er i denne sammenhengen at 6. ledd i Grunnlovens nye paragraf 100 er så betydningsfull. Der heter det: ” Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.” Da vi, som satt i Ytringsfrihetskommisjonen, foreslo at dette såkalte infrastrukturkravet skulle tas inn i Grunnloven, var det nettopp fordi staten har et ansvar for å medvirke aktivt til at alle individer og grupper i samfunnet har en faktisk ytringsfrihet. Staten skal sikre det offentlige rom og opplysningens prinsipper. I dette perspektivet er kulturpolitikken viktig, for den har den kritiske dannelse som en av sine grunnbjelker. Som det heter i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, er offentligheten ”[...] til dels fragmentert etter en rekke kriterier, som språk, kultur, geografi, alder, kjønn osv.” Disse ulike deloffentlighetene må forstås både ut fra sin egenart og som byggesteiner i en felles nasjonal kulturell kontekst. Og den er, som jeg har pekt på ovenfor, skapt av historiske og sosiale erfaringer, ikke gjennom mytiske forestillinger.

Denne nordiske kulturpolitiske modellen omfatter staten, offentligheten og markedet og gir hver del sin plass i en helhet. Men likevel er det slik at kulturen i første rekke er en del av det sivile samfunn, ikke av staten, eller for den saks skyld av markedet. Det er i kunst og kultur at det kastes et kritisk blikk på hele tilværelsen. Det er i kunstneriske uttrykk at møtet mellom individets lille og samfunnets store historie kommer til uttrykk i estetisk bearbeidet form – som sjokk og gjenkjennelse, som en opplevelse av både skjønnhet og gru, som bruddfølelse og som lengsel etter harmoni.

Kultur er noe mer enn en vare
Dette innebærer at kultur og kunst er noe mer enn varer på et marked. Vi er kulturkonsumenter, men vi er også kulturborgere. Kunsten og kulturen er et bidrag til kritisk opplysning og etisk og estetisk dannelse. For å snakke engelsk så er det en del av det som vi i forbindelse med kringkasting kaller ”public service”, og som skal tjene den offentlige interesse. Det er ikke noe som i første rekke eksisterer for å skape privat profitt, selv om markedet må være en del av en omfattende og moderne kulturindustri.

Dette perspektivet må spille en helt sentral rolle for utenrikskulturpolitikken. I Norden betrakter vi i likhet med andre kontinentale europeiske stater opphavsretten som noe som angår noe mer enn handel med kulturprodukter. Derfor heter den norske loven som regulerer dette, ”Åndsverksloven”. I andre europeiske sammenhenger taler man om ”droits d’auteurs”. Men i anglo-amerikansk jus kalles det ”copyright”. Og det er et annet og snevrere begrep. Å forsvare kulturens og kunstens funksjon som noe mer enn en vare i en globalisert kulturindustri og å sikre norske kunstneres og intellektuelles, utgiveres og produsenters rettigheter er kanskje den aller viktigste delen av utenrikskulturpolitikken. Dette gjelder så vel i WTO som i EU.

Kultur og demokrati
For utviklingen av de nordiske velferdssamfunnene var det å bygge nasjonale kulturelle institusjoner av stor betydning – nasjonale forlag, nasjonale teatre, orkestre, et bibliotekvesen, et nettverk av kulturorganisasjonene fra skolemusikk, kor, samfunns- og folkets hus, kunstnerforeninger osv. osv.. De har bidratt til å utvikle det sivile samfunns demokratiske og kritiske funksjon. Kultur er altså en integrert del av det å utvikle et dypt demokrati som bygger på borgernes deltakelse og kjennskap til de rettigheter de har –individuelt, politisk, sosialt og kulturelt. Kultur angår to grunnleggende demokratiske rettigheter – organisasjons- og ytringsfriheten.

Dette er en viktig erfaring å ta med seg inn i bistandspolitikken. Den skal selvsagt dreie seg om støtte til helse, utdanning, energi og miljø. Men en bærebjelke i bistandspolitikken er også å bidra til å utvikle demokratiske institusjoner. Da er støtte til kulturarbeid viktig, og det er ikke ensbetydende med det som for noen tiår siden ble kalt bistandens sosiokulturelle dimensjon. Det innebærer direkte støtte til kunst og kulturorganisering i Norges samarbeidsland for å bygge det demokratiske sivile samfunns institusjoner.

Kunst og kultur skal vekke uro
Jeg har snakket mye om kulturenes betydning som del av en kritisk dannelsestradisjon. For meg gjelder dette alle kunstneriske uttrykksformer og tradisjoner – nasjonale og globale. Derfor må såkalt seriøs og populær kultur ses i sammenheng. Slik sett er jeg tilhenger av en uren kultur som er preget av mangfold, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg omfavner et såkalt utvidet kulturbegrep. Kulturpolitikk er ikke sosialpolitikk. Kunst og kultur skal vekke uro og oppfordre til kritisk tenkning.

    Ikke minst er jeg opptatt av betydningen av å kunne forholde seg til den kulturelle arv. Det er gjennom kunst og kultur at vi finner uttrykkene for hvorledes samfunn og individer er i stand til å arve seg selv og bearbeide sine erfaringer. Derfor er det så viktig at de som skal representere Norge utad i utenriksdepartementets tjeneste og i det private næringslivet, kjenner kulturens og kunstens tradisjoner og verker – norske som internasjonale. De må ha lest, lyttet og sett. Kulturell innsikt er like viktig som økonomisk forståelse og kjennskap til politikk for å kunne være en hel representant for norsk forvaltning og næringsliv internasjonalt.

Kunst skapes ikke av omdømmestrategier
Utenrikskulturpolitikken må bygge på de samme prinsipper som den nasjonale kulturpolitikken gjør. Det vil si at den først og fremst skal være kulturpolitikk og bidra til at norsk kultur får en plass i en internasjonal sammenheng. Kunsten er ikke et middel som skal brukes til å fremme norsk næringsliv eller Norges utenrikspolitiske agenda. Nasjonalstaten Norges interesser er ikke nødvendigvis sammenfallende med norsk kunst og kulturs interesser. Kunsten må ikke betraktes med et instrumentelt blikk. Det kan tjene det norske omdømmet at norske kulturelle uttrykk finner sin plass i en større internasjonal sammenheng. Men det er ikke nødvendigvis slik at dette følger av en omdømmestrategi fra Utenriksdepartementets side.

Da Ibsen og Grieg sammen med mange andre norske og nordiske kunstnere, forfattere og intellektuelle var med å prege det europeiske kulturlivet på slutten av det nittende århundre, skyldtes ikke dette noen omdømmesatsning fra de nordiske regjeringene. Nordiske kunstnere fikk en så sentral stilling i europeisk kultur under det moderne gjennombrudds epoke fordi deres verk på estetisk vis uttrykte erfaringene med det å leve i en tid da samfunnene i fortettet form gjennomgikk store og radikale forandringer. Kunsten uttrykte i tekster, bilder og musikk hvordan det moderne samfunns framvekst i annen halvdel 1800-tallet påvirket menneskenes psyke og hele liv. Alle kunstartene behandlet dette gjennom nært beslektete temaer: Hva er frihet? Hva er et individ? Hva er det nasjonale? Hvordan skal vi forholde oss til den historiske arv?
Fra produksjons- til kommunikasjonssamfunn
    Mens Grieg og Ibsen opplevde det som er blitt kalt den første moderniteten, lever vi i den andre moderniteten. Den første moderniteten var preget av at nasjonalstater ble grunnlagt. Norge var én av dem. Den innebar vitenskapens og rasjonalitetens erobringer. Det var den nye tenkningens epoke – Darwin, Marx, Freud. Det fantes en ny lengsel etter frihet og forandring – politisk som personlig. Det var revolusjonenes tidsalder. Samfunnets offentlige og intime sfærer ble atskilt. Den første moderniteten skapte det splittete og psykologiske individet. Forholdet mellom kjønnene endret seg. Kvinnene krevde nye roller.

    Den andre moderniteten viderefører disse trekkene. Men nå kommer overgangen fra produksjons- til kommunikasjonssamfunnet. Økonomien, politikken og kulturen er ikke først og fremst nasjonal. Den er preget av at nasjonene ikke lenger er like viktige som i den første moderniteten. Det globaliserte samfunn er en utfordring det er umulig ikke å forholde seg til. Modernitene splitter og samler.

Kritisk skapende
    Det er dette de urene nåtidige kunstuttrykkene med sine ulike smakskulturer fra norsk ”black metal” til Jon Fosse tematiserer. Og vi behøver ikke å like alt. Man skal forholde seg kritisk til kunst på samme måte som kunsten skal forholde seg kritisk til samfunnet. Å drive kulturpolitikk er å støtte arbeidet for grunnleggende rettigheter – ikke minst ytringsfriheten – nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke å fremme norske særinteresser som sådanne. Om særinteressene skulle bli styrende for norsk utenrikskulturpolitikk, ville det kunne ha som konsekvens at Norge blir betraktet som ”lite, rikt og ekkelt” og selvgodt. Om man derimot satser på en rettighetsbasert likhetens og mangfoldets kulturpolitikk, kan landet bli oppfattet som ”rikt, frihetsfremmende og kritisk skapende.”